Feilparkering kostet 52.300

Denne dommen er referert til i Aftenposten under samme overskrift, og vi gjengir den i si helhet her:

OSLO TINGRETT

 

Ingen avgrensingar i retten til offentleg attgiving

 

DOM Sagt: Tysdag 13. mai 2014
Saksnr.: 14-028499 TVI-OTIR/04
Dommar: Tingrettsdommar Oddmund Svarteberg
Saka gjeld: Tvist om betaling for inntauing og oppbevaring av feilparkert bil

 

Det blei sagt slik

d o m :

 

Saka gjeld tvist om den saksøkte som hadde taua inn ein bil på grunn av feilparkering, skulle ha vraka bilen før det var gått tre månader frå den blei taua inn.

 

Bakgrunnen for saka

 

Burettslaget der X budde hausten 2012, har ein parkeringsplass for gjester. Plassen er skilta med at det er forbode å parkere der for dei som bur i burettslaget og for køyretøy over 3,5 tonn. Gjester kan parkere i inntil tre døgn på plassen. Burettlaget har avtale med vaktselskapet A1 Security om at dei skal kontrollere at parkeringsreglane blir overhaldne, og syte for å få fjerne bilar som er feilparkerte.

 

Y har enkeltmannsføretaket Y. Han driv Z og er dagleg leiar i Æ. Retten legg til grunn at Z hadde fått i oppdrag av Æ å fjerne bilen saka her gjeld, ein Citroen XM, etter at den 30. august 2012 kl. 00.40 hadde stått parkert på gjesteparkeringsplassen i meir enn fire døgn utan kjennemerke. Z taua bilen vekk tidleg om morgonen 30. august 2012 og sette den på ei tomt verksemda disponerer til den bruken.

 

I ein e-post X sende 30. august 2014 kl. 14.34 til A1 Security, står det:

 

Beskjed: MISTANKE OM BORTTAKING AV CITROEN XM, REGNR DN 75280 FRA SOLHELLINGA I OSLO, , , , Min kjæreste, som jeg ikke bor sammen med, kom på besøk til meg for noen dager siden med sin Citroen XM og parkerte på gjesteplass. Da hun hadde parkert så luktet det brent. Hun ringte meg og jeg kom ned. Vi så da sammen at det strirant olje fra under bilen. All olje rant ut, og bilen var ikke lengre kjørbar. Vi satte opp varsel-trekant ved bilen i og med at bilen nå hadde motorstopp. I tillegg ble parkeringsoblat med nr. 31 lagt i frontruten. Til tross for dette så er bilen fjernet, uten å respektere varseltrekant eller forsøkt å ta kontakt med eier. (Skiltene var forøvrig tatt av i og med at jeg nå to ganger på kort tid har blitt frastjålet skiltene fra bilen min, og jeg ikke orker det mer) , , , , Dere har to valg: Enten komme tilbake med bilen. Eller så kan dere beholde bilen. Jeg kommer uansett aldri til å betale noe for denne borttauingen som både var helt feil og helt unødvendig. Det samme gjelder eventuell lagring av bilen.

Enten får dere komme tilbake med den, eller så får dere skrote bilen i dag. Jeg betaler aldri fem øre i noen lagring av dette vraket og jeg kommer aldri til å hente den. , , , , Dere er med dette orientert. , , , , Med hilsen , , , , X , , Advokat , ,

 

A1 Security svara same dagen X følgjande pr. e-post:

 

Viser til Deres henvendelse på e-post. vedr. Borttauing av DN 75280

 

1. Stedet de parkerte på er det ikke tillatt for u-registrerte kjøretøy.

2. Vi har likevel valgt og logge bilen i 3 døgn (4 dager på rad).

3. Noe varseltrekant har vi ikke sett, den gir heller ikke noe rett til og bryte reglene.

4 Området er privat regulert og de kunne ha kontaktet Æ for utvidet P-tillatelse. DETTE HAR DE IKKE GJORT.

 

Det var ikke mulig og finne eier av kjøretøyet på stedet da skiltene var fjernet, derfor ble kjøretøyet fjernet.

 

Deres kjøretøy befinner seg nå hos Z.

 

Vi ber dem kontakte inntauingstomta for utlevering, Vi gjør oppmerksom på at det påløper

 

DØGNLEIE KR 250,- PR DAG.

 

DERES KLAGE ER AVSLÅTT.

 

X sende seinare same dagen, 30. august 2012, ein e-post til Æ der det står:

 

Viser til deres ikke navngitte svar

 

1 Kjøretøyet er reg. Som dere vet er det mye tyveri om dagen av skilt på stedet.

2 Motorstopp er ikke å bryte reglene. Det er snarere bruk av lovlig NØDRETT.

3 Varseltrekanten vil jeg ha tilbake fra dere, kan ikke forstå at det kan være noen andre enn dere som har fjernet den sammen med bilen. Dette er drøyt.

4 Det sto eier nr 31 i frontruta. Enkelt for dere og kontakte meg som eier av nr 31 FØR BORTTAUING, som er en meget inngripende handling. Dette er et overgrep.

 

Gjennom at dere har tauet bort bilen, så påløper det et gebyr på kroner 300 per døgn for hver dag dere sitter på bilen. Gjennom å ikke levere bilen tilbake så samtykker dere til dette gebyret. Dere står fritt å gjøre hva dere vil med dette.

 

Vi kommer aldri til å kontakte noen som helst. Min klient har ingen avtale med noen borttauingstomt. Dette er deres problem. Dere er herved informert. Og har selv et ansvar for å opplyse deres samarbeidspartner. Vi har ingen avtale med Z.

DERES AVSLAG PÅ KLAGE ER AVSLÅTT.

 

VI KOMMER IKKE TIL Å FORETA MEG NOE MER ENN DETTE.

 

Jeg kommer også til å sende dere regning for advokatbistand. Hittil er honoraret på kroner 7.500 + mva for mitt arbeid for min klient all den tid dere bestrider vårt krav. Gebyr for bilen øker med kroner 300 per dag. Deres tilbakeholdelse AV MIN KJÆRESTES BIL ER SAMTIDIG ET SAMTYKKE AV DETTE.

 

Politianmeldelse for borttauing uten rettmessig grunn vil også bli vurdert. Det bes om navn på den person som er ansvarlig for borttauingen og for opprettholdelsen.

 

I eit brev av 3. september 2012 frå Z til X, står det:

 

Angående regnr. DN 75280

 

Deres kjøretøy har blitt inntauet grunnet feilparkering i henhold til skilting.

Inntauingskostnader i tillegg til kontrollavgift fås oppgitt ved kontakt.

Det påløper kr. 250,- pr dag, fra dag 2.

Etter 3 mnd tilfaller kjøretøyet bergingsselskapet og kostnader for døgnleie og inntauing sendes til inkasso v/Perako as.

 

Dersom at kjøretøyet er i dårlig forfatning kan den bli vraket tidligere.

For opplysninger om kjøretøyet, ring Z på telef 02518.

 

X svar i brev av 11. september 2012 som følgjer:

 

Ad: Deres brev datert 03.09.12 ang. DN 75280 – bestridelse av borttauing og mulige krav:

 

Det er allerede den 30.08 gitt beskjed til Deres oppdragsgiver og juridisk ansvarlig for ulovlig borttauing av ovennevnte bil at den skal skrotes den 30.08 om den ikke ble levert tilbake, jfr. vedlagte kopi av mail til Æ og spesielt det som er uthevet med blå tekst. Det ble gitt beskjed om at de selv var ansvarlig for å gi beskjed til evt. samarbeidspartnere.

 

Dere er selv ansvarlig for skiltene i og med at dere ikke vil gi min klient tilgang til bilen. Skiltene ligger på gulvet i baksetet grunnet stadige tyverier av skilter (bare meg 2 ganger siste tiden).

 

Jeg betaler aldri fem øre for denne straffbare borttauingen. Saken er bestridt og inkasso kan ikke iverksettes.

 

Dere er med dette varslet om at undertegnede møter i forliksrådet dersom dere ønsker å prøve saken rettslig.

 

Det er nå påløpt kroner 10.000 i advokatsalær som vil bli avkrevd i et eventuelt søksmål.

 

Alle involverte vil da også bli anmeldt til politiet for ulovlig borttagning av bil. Jeg har allerede en dialog med sentrum Politistasjon om saken, og fått beskjed om å anmelde dere for dette.

 

Kopi av dette brev sendes nå STATENS TRAFIKKSTASJON OG MITT FORSIKRINGS-SELSKAP FOR AVREGISTRERING.

 

Saken er med dette avsluttet fra denne side, men vil bli tatt opp igjen dersom dere ønsker videre prosess, med de økninger i salærkrav det medfører.

 

Z leverte bilen til vraking i desember 2012. I ein faktura av 17. desember 2012 med forfallsdato 7. januar 2013, blei X fakturert kr 1.500 for bogsering (henting av bilen), kr 1.400 i ekspedisjon, lagerleige i 91 dagar á kr 250 som utgjer kr 22.750, og dessutan kr 65 i faktureringsgebyr. Etter frådrag for kr 1.000 i vrakpant, er beløpet på i alt kr 24.715 før meirverdiavgift. Med tillegg av kr 391.25 i meirverdiavgift, er beløpet på kr 25.106.25.

 

X betalte ikkje fakturaen. Y fremma derfor klage for Oslo forliksråd som mottok klagen 7. september 2013. I dom av forliksrådet av 19. desember 2013 blei X dømd til å betale Ykr 27.626,25 og forseinkingsrenter av kr 25.106,25 frå 7. september 2013 til betaling skjer, og dessutan kr 1.720 i sakskostnader

 

Saksgangen for retten

 

X gjekk ved stemning av 12. februar 2014 til søksmål mot Y for Oslo tingrett med påstand om at han skal betale kr 1.000 til den saksøkte. I tilsvar av 4. mars 2014 la Y ned påstand om at X skal dømmast til å betale kr 27.626,25 med tillegg av forseinkingsrenter frå 7. september 2013 til betaling skjer. Saka er behandla etter reglane for småkravprosess, jf. tvistelova kapittel 10.

 

Etter skriftleg saksførebuing blei sluttforhandlinga halde i Oslo tinghus tysdag 13. mai 2014. X møtte og gav forklaring. Y møtte saman med prosess-fullmektigen sin, advokat Kjell Weiss-Andersen, og gav også forklaring. Ingen vitne gav forklaring. Det som blei dokumentert, går fram av rettsboka frå sluttforhandlinga.

 

Partane sine påstandsgrunnlag og påstandar

 

Saksøkaren X har i hovudsak gjort gjeldande:

 

Same dagen som bilen blei taua bort, fekk Æ, som hadde bestilt borttauinga, melding frå X om anten å kome tilbake med bilen eller å vrake den straks. Det var ikkje mogleg å hente bilen av di den hadde motorstopp. Den måtte i så fall ha blitt frakta tilbake.

 

Y fekk meldinga om at bilen var eit vrak og skulle vrakast, og i X sitt brev av 11. september 2012 til Y blei det gjenteke. Eigaren sjølv må kunne avgjere om ein bil er eit vrak utan at det kan overprøvast. Når det var bedt om at bilen blei vraka, var den dermed å sjå som eit vrak. Y skulle derfor ha vraka den i medhald av § 2 i lov om rett til å selje uhenta ting som seier at når det er openbert at gjenstanden ikkje har salsverdi, kan den vrakast. I brevet av 3. september 2012 frå Y står det elles at bilen kan bli vraka før tre månader er gått dersom den er i dårleg forfatning utan at det står kva krav som blir stilt for å gjere det.

 

I forliksrådet hevda Y at han hadde bedt X om å kome og fylle ut eit skjema og gjere opp uteståande, men det har det aldri vore snakk om. Det står heller ikkje noko i brevet av 3. september 2012 frå Z om kvifor beskjeden om at bilen skulle vrakast straks, ikkje kunne etterkomast. Det har vore dårleg kommunikasjon begge vegar. Spørsmålet er kven som skal svare for det.

 

Det kom fram i retten at skjemaet Y krev at eigarar av bilar fyller ut før vraking, ikkje er den blanketten som er fastsett av Toll- og avgiftsdirektoratet, og som må fyllast ut for få å utbetalt vrakpant av staten. For å vrake ein bil krev Y at eigaren fyller ut eit eigeprodusert skjema. Det er altså ein sjølvlaga regel, men han har ingen heimel for å lage eit eige skjema som det blir kravd at blir utfylt av den som skal ha vraka bilen sin.

 

Når den som har fått taua bort bilen sin, ønskjer å få den vraka, må det vere eit minstekrav at vedkomande blir informert om kva som må gjerast for at den kan vrakast. Y sa elles i retten at det hender at folk blir bedt om å betale uteståande pr. bank. Hadde X fått vite det den gongen, hadde tvisten dreia seg om kr 1.000.

 

Y si verksemd har som kjerneområde å oppbevare bilar i tillegg til parkeringskontroll og borttauing. Grunnen til at Y ikkje vraka bilen, må skuldast at lagring av den var eit insitament for å tene mest mogleg pengar, og då er det om å gjere å lage så rigide reglar som mogleg. Saka kunne enkelt ha vore løyst av Y ved å vrake bilen som den også blei til slutt. Z hadde teke bilen, som var ein 1998-modell ferdig rusta Citroen som ikkje var køyrbar, og hadde fått beskjed om at X ville ha den vraka.

 

Storleiken på hovudstolen blir ikkje imøtegått, men dei utanrettslege inndrivingskostnadene, dvs. inkassogebyra, har Y uansett ikkje rett til å få dekka.

 

X krev å få dekka sakskostnadene sine fullt ut i medhald av tvistelova § 10-5 tredje ledd og ikkje berre 20 % av det omtvista beløpet. Grunnen til det er saka aldri hadde hamna i retten dersom Y hadde gjort det han skulle. Det blir også kravd kr 4.300 inklusiv meirverdi-avgift i sakskostnader for forliksrådet.

X har lagt ned følgjande påstand:

 

1. X frifinnes mot å betale kroner 1.000 til Y.

2. X tilkjennes saksomkostningene både for forliksrådet og for tingretten.

 

På vegne av den saksøkte har advokat Kjell Weiss-Andersen i hovudsak gjort gjeldande:

 

Skiltinga ved gjesteparkeringsplassen bygger på eit lovleg fatta vedtak i burettslaget, og det var korrekt rettslege sett å taue inn X sin bil.

 

X klaga 30. august 2012 på borttauinga, og skreiv då at bilen anten måtte leverast tilbake eller vrakast, men han fekk same dagen avslag på det i ein e-post frå Æ. Y har dessutan rett til å nekte og ta på seg oppdrag om vraking av bilar. A1 Security informerte i den same e-posten X om at det ville påløpe lagerleige. I brevet av 3. september 2012 frå Z blei også det sagt, og at bilen ville tilfalle verksemda etter tre månader. I den same e-posten står det at køyretøy som er i dårleg forfatning, kan bli vraka før det har gått tre månader. Heimelen for det er § 2 i lov om rett til å selje uhenta ting. Det var då gått fire dagar frå bilen kom inn til lagring og det var påløpt kr 1.000 i lagerleige i tillegg til kostnadene med å hente bilen.

 

Y hadde tilbakehaldsrett, noko som går fram av dommen av Høgsterett i Rt. 2006 side 1348. Spørsmålet kan vere om han hadde plikt til å vrake bilen før det var gått tre månader. Han forklarte i retten at for dei som tauar inn bilar dagleg, framsto ikkje X sin bil som eit vrak. Den einaste uttalen om at bilen var eit vrak, kom frå X sjølv som ikkje er teknisk kunnig. Det er vrakaren sin risiko dersom han vrakar ein bil før tre månader er gått og det viser seg at det ikkje er openbert at den var utan verdi.

 

Den andre sida av problemstillinga er at Y hadde eit rettmessig betalingskrav for borttauing av bilen og ekspedisjon. Spørsmålet blir då om X hadde eit rettskrav på å få gjere opp betalingsplikta si ved å pålegge Y ytterlegare arbeid og kostnader ved å vrake bilen, og berre få delvis dekning for kravet sitt av vrakpantet. Ein slik oppgjersmåte er det ikkje rettsleg grunnlag for, og X fekk ved brevet av 3. september 2012 frå Z klar beskjed om at ein slik framgangsmåte ikkje blei godteke. Likevel held han fast ved sitt syn.

 

X fekk som alle eigarar av inntaua køyretøy, standard beskjed om at han måtte vende seg til inntauingstomta for utlevering av bilen, og han fekk også klar beskjed om at klagen hans ikkje var akseptert. Likevel føretok han seg ikkje noko. Ysa i retten at i 99 % av tilfella kjem folk og gjer opp for seg. X har sagt at han ikkje kunne hente bilen av di den ikkje var køyrbar, men han måtte eventuelt ha fått køyrd den til ein annan stad enn tilbake til parkerings-plassen der Z henta den av di den plassen ikkje kan brukast som oppbevaringsstad.

 

Det er liten tvil om at det er X som ikkje har oppfylt si aktivitetsplikt som han gjetekne gonger har blitt oppfordra til. Y kan ikkje klandrast for ikkje å ha oppfylt sine plikter.

 

Saka har også ei allmennpreventiv side av di feilparkering er eit stort problem. Dersom X får medhald, vil det gi eit klart signal om at ein kvar som har eit vrak dei ønskjer å bli kvitt, berre kan sete det på forbode område. Når dei så får beskjed om at bilen er taua inn, kan dei lene seg tilbake og seie at fjerningsselskapet får ta jobben og kostnaden med å vrake den og send rekning på restbeløpet. Y har sagt at han kanskje i 1 % av tilfella sender rekning.

 

Ein part kan bli pålagt fulle sakskostnader i medhald av tvistelova § 10-5 tredje ledd. Saka her har eine og aleine kome for retten av di X har sett seg ut over vedtak og skilting som han sjølv har vedgått at er rettmessig. Dermed var det openbert ikkje grunn til å gå til sak.

Advokat Weiss-Andersen har på vegne av Y lagt ned slik påstand:

 

1. X dømmes til å betale til Y kr 27.626,25 med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra 07.09.2013 til betaling skjer.

2. X dømmes til å betale Y sakens omkostninger for tingretten.

 

Retten si vurdering

 

Innleiing

 

Begge partane har lagt til grunn at det er Y som er saksøkt, men det er eigaren av enkeltmannsføretak som har partsevne, og ikkje føretaket. Dermed legg retten til grunn at rett saksøkt er Y.

 

Hovudkravet

 

Det er vanleg at både offentlege og private grunneigarar inngår avtale med private vaktselskap om å halde oppsyn med ulovlege parkeringar på eigedommen deira der det er sett opp skilt om parkeringsforbod, at parkering berre kan skje på oppmerka område eller at det berre er lov til å parkere ei viss tid. Vaktselskapa inngår på si side avtale med fjerningsselskap, som Z, om å fjerne ulovleg parkerte køyretøy. Når slike køyretøy blir fjerna, blir dei sett på ei inntauingstomt.

 

Det går fram av ein dom av Høgsterett i Norsk Retstidende (Rt.) 2006 side 1348 at ein grunneigar har rett til å få fjerna køyretøy som er parkert i strid med eit forbodsskilt, og at den som står for fjerninga har tilbakehaldsrett i bilane i kraft av å vere grunneigaren sin kontraktsmedhjelparar, til utgiftene til inntauing og lagerleige, og kontrollavgifta, er betalt. Vidare går det fram av avsnitt 58 i dommen at eigaren eller føraren av bilen pliktar å betale skuldig beløp med mindre det skulle vere urimeleg høgt.

 

X har ikkje imøtegått at det var rettsleg grunnlag for å fjerne bilen han var registrert som eigar av, men han har gjort gjeldande at Y skulle ha vraka den straks etter 30. august 2012 og i alle fall seinast straks han mottok X sitt brev av 11. september 2012 der det står: «Det er allerede den 30.08 gitt beskjed til Deres oppdragsgiver og juridisk ansvarlig for ulovlig borttauing av ovennevnte bil at den skal skrotes den 30.08 om den ikke ble levert tilbake

 

X har som grunnlag for påstanden sin om at Yskulle ha vraka bilen, vist til at det i lov om rett til å selje uhenta ting av 29. mai 1953 nr. 1 står i § 2 siste setninga at: «Er det openbert at tingen ikkje har salsverde, treng han då ikkje taka vare på tingen lenger.» Dessutan står det i brev av 3. september 2012 frå Z til X at: «Dersom at kjøretøyet er i dårlig forfatning kan den bli vraket tidligere

 

I § 1 i lov om rett til å selje uhenta ting står det at lova ”gjeld for alle som har til næring å setja ting i stand, pussa opp eller gjera anna arbeid på tingen som andre eig«. Dei som driv med fjerning av feilparkerte bilar har ikkje til oppgåve å sette bilane i stand, pusse dei opp eller gjere anna arbeid på dei. Lovavdelinga i Justisdepartementet har då også sagt i ein uttale av 19. april 1996 at lov om rett til å selje uhenta ting ikkje omfattar «oppdrag som utelukkende går ut på transport og/eller oppbevaring«. Dermed finn retten at lov om rett til å selje uhenta ting ikkje kjem til bruk i saka her.

 

I den same uttalen av lovavdelinga i Justisdepartementet er det sagt at reglane om behandling av hittegods vil kome tilsvarande til bruk også ved transport eller oppbevaring av gods som ikkje blir henta av di vederlag ikkje blir betalt, jf. § 3 tredje ledd i hittegodslova. Vidare er det vist til at i slike tilfelle skal godset leverast til politiet som eventuelt kan få det seld gjennom namsmyndigheitene etter reglane for tvangssal, jf. hittegodslova § 7. Det står også i uttalen at: «Politiet kan ikke utlevere godset til eieren uten at denne betaler skyldig vederlag og ved evt. salg skal vederlaget dekkes av salgssummen før eventuell utbetaling til eier

 

Hittegodslova gir dei som fjernar feilparkerte bilar, rett til å selje køyretøya via nams-myndigheitene, men gir dei ikkje rett til å behalde køyretøya sjølve etter at det er gått tre månader. Det talar imot at den lova kjem til bruk i slike tilfelle. I mangel av andre haldepunkt legg retten derfor til grunn at eit køyretøy som ikkje er henta innan tre månader, tilfell fjernings-selskapa som har henta det i kraft av sedvanerett slik som tilfellet er med tilbakehaldsretten.

 

Spørsmålet blir då om det finst ein rettsleg heimel som kjem til bruk i høve til X sin påstand om at Yskulle ha levert bilen til vraking før tre månader var gått av di den ikkje hadde nokon verdi. Partane har ikkje gjort greie for om kva som er vanleg å gjere når fjerningsselskap tek inn bilar som har liten eller ingen verdi, og retten finn at sedvanerett ikkje regulerer nett den situasjonen, og er ikkje kjend med andre rettsreglar som gjer det. Dermed kan det vere aktuelt å falle tilbake på ein analogisk bruk av § 2 siste setning i lov om rett til å selje uhenta ting der det står at: «Er det openbert at tingen ikkje har salsverde, treng han då ikkje taka vare på tingen.» Dessutan står det i Z sitt brev av 3. september 2012 at «dersom at kjøretøyet er i dårlig forfatning kan den bli vraket tidligere«. Begge desse formuleringane gir den som har teke vare på gjenstanden, ein valfri rett til sjølv å bestemme kva som skal gjerast med den når den anten ikkje har nokon salsverdi eller er i dårleg forfatning, og gir ikkje eigaren av gjenstanden rett til å bestemme kva som skal skje med den. Dermed hadde ikkje X rettsleg grunnlag til å krevje at bilen hans blei vraka. Retten skyt inn at det særleg vil vere aktuelt for fjerningsselskap å vrake bilar som ikkje har salsverdi eller er i dårleg forfatning, før det er gått tre månader når det ikkje let seg gjere å finne ut kven som eig bilen, eller det ikkje er mogleg å få tak i eigaren.

 

Når den som har ein annan sin bil i si varetekt i medhald av å ha tilbakehaldsrett i den, inneber det at vedkomande ikkje pliktar å levere bilen tilbake før kostnadene med borttauing og oppbevaring, og kontrollavgift, er betalt fullt ut. Det kan dermed ikkje vere slik at den som held tilbake ein bil i kraft av tilbakehaldsretten, aleine ut frå ein beskjed frå bileigaren om at bilen skal vrakast, pliktar å levere den aktuelle bilen til vraking før alle kostnadene er betalt. Rett nok kan det framstå som urimeleg at eit fjerningsselskap kan oppbevare ein verdilaus bil i tre månader før den blir vraka sett i lys av den meirkostnaden det påfører eigaren av bilen, men når eigaren er kjend med at bilen står til oppbevaring hos eit fjerningsselskap, bør det vere i hans interesse å hente bilen eller å få den vraka straks. Sidan ein bileigar ikkje har kompetanse til å pålegge eit fjerningsselskap å vrake ein bil – heller ikkje etter at alle utgifter er betalt – inneber det at fjerningsselskapet og eigaren av bilen må inngå ei avtale i medhald av avtalelova om at den aktuelle bilen skal vrakast av fjerningsselskapet dersom bileigaren ønskjer det.

 

I saka her blei det aldri inngått nokon avtale mellom partane om at bilen skulle vrakast av Z, hovudsakleg slik retten forstår det på grunn av at X den gongen meinte at han ikkje plikta å betale noko som helst. Rettsvillfaring må ein part som kjend som den absolutt store hovudregelen bere ansvaret for sjølv, og det finn retten at også er tilfellet i saka her. Dermed må X betale fakturaen frå Z av 17. desember 2012 med tillegg av forseinkingsrenter frå 7. september 2013 som påstått av Fjeld.

 

X har gjort gjeldande at han ikkje pliktar å betale inkassokostnadene på i alt kr 1.720 av di kravet var omtvista då det blei send til inkasso. Det er retten ikkje samd i ut frå at det i § 10 første ledd siste setning i inkassolova står at: «Forhold som gir grunn til tvil om kravet er rettmessig, skal være vurdert før en betalingsoppfordring sendes.» Sidan retten har kome til at Y sitt krav er rettmessig, finn den at X også skal betale inkassoutgiftene på kr 1.720 som Y har pådradd seg, med tillegg av forseinkingsrenter frå 7. september 2013.

 

Sakskostnadene

 

Saka her har vore behandla etter prosessreglane for småkrav, og då supplerer tvistelova § 10-5 bestemmelsane om sakskostnader i kapittel 20.

 

Y har vunne saka fullt ut og har kravd å få dekka sakskostnadene sine i medhald av tvistelova § 10-5 tredje ledd. Tvistelova § 10-5 andre ledd seier at ein part kan få dekka sakskostnader som fell inn under første ledd, med inntil 20 % av tvistesummen i saka, men ikkje meir enn kr 25.000, med tillegg av eventuell meirverdiavgift, men det følgjer av tredje ledd at ein part kan få dekka sakskostnadene sine utan avgrensinga i andre ledd når motparten «åpenbart uten grunn har anlagt sak eller tatt til gjenmæle«.

 

Retten finn at X sitt søksmål openbert er fremma utan grunn. Dermed kjem sakskostnadsreglane i kapittel 20 til bruk.

 

I om med at retten ikkje ha funne saka tvilsam er det ikkje grunnlag for å gjere unntak frå hovudregelen i tvistelova § 20-2 første ledd som seier at den som har vunne saka, har rett til full erstatning for sakskostnadene sine av motparten. Dermed har Y rett til erstatning fullt ut for

sakskostnadene sine så langt dei har vore nødvendige, jf. § 20-5 første ledd.

 

Advokat Weiss-Andersen har lagt fram sakskostnadsoppgåve på kr 24.700 i salær for 19 timars arbeid med saka. Beløpet er utan meirverdiavgift, noko retten legg til grunn at skuldast at Y har rett til frådrag for det. Til samanlikning har X opplyst at han har hatt 23,5 timars arbeid med saka.

 

Retten finn at sakskostnadene Y har kravd å få dekka, har vore nødvendige og dei framstår som rimelege. Dermed blir Y tilkjend kr 24.700 til dekning av kostnadene han har hatt med saka.

 

D o m s s l u t n i n g :

 

1. X skal innan 2 – to – veker frå dommen her er forkynt, betale Y 27.626,25 – tjugesjutusensekshundreogtjugeseks 25/100 – kroner med tillegg av forseinkingsrenter frå 7. september 2013 til betaling skjer.

 

2. X skal betale Y kr 24.700 – tjugefiretusen-sjuhundre – kroner i sakskostnader innan 2 – to – veker frå dommen her er forkynt.

 

Oddmund Svarteberg

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *